Diagnose eller dårlig rykte?
I dag finnes det faktisk en offisiell diagnose for dataspillavhengighet – men det betyr ikke at all spilling er et problem. Psykolog og forsker Rune Mentzoni forklarer at diagnosen først og fremst skal hjelpe dem som virkelig sliter. For mange har nemlig spilling blitt en flukt, ikke en glede. Når spill ikke lenger er lystbetont, men en tvang, og når andre deler av livet faller sammen, da snakker vi om avhengighet.
Men det er langt fra normalen. I forskningen ser man at det er kanskje bare 0,5–1 % som oppfyller kriteriene for en faktisk avhengighet – langt færre enn antall foreldre som er bekymret.
Spilletid sier ikke alt
Tiden man bruker på å spille sier lite om man har et problem. Det finnes mange barn og unge (og voksne!) som spiller mye – uten at det går på bekostning av skole, søvn, sosialt liv eller psykisk helse.
Rune forklarer at engasjerte spillere ofte viser like mye, eller mer, mestring, glede og sosial kontakt enn mange tror. Spørsmålet handler ikke om hvor mye du spiller, men hvorfor du spiller – og hvordan det påvirker livet ditt.
Spilldesign som hekter
Likevel er det viktig å være bevisst på hvordan spill er bygget for å holde på oss. Daglige utfordringer, belønningssystemer, konkurranse og uendelige spillverdener er designvalg som gjør det vanskelig å logge av – spesielt for dem som er ekstra sårbare for FOMO eller dårlig impulskontroll.
Det betyr ikke at spill er “farlige”, men det viser hvorfor god spilldesign og åpenhet om mekanismene bak er viktig – både for spillere og foreldre.
Hva bør foreldre se etter?
Som forelder bør du se etter endringer i humør, skoleprestasjoner og sosialt engasjement. Et barn som fortsatt gjør det bra på skolen, har venner og interesser, og “bare blir sur” når det må legge bort spillet – det er helt normalt.
🎧 I episode 3 av Spillerom går vi i dybden på hva spillavhengighet egentlig er, hvorfor noen spill hekter mer enn andre, og hvordan vi kan snakke med barn om det – uten å skape unødvendig frykt.